30. juli 2006

Kunst, litteratur og Big Brother

I 1994 sendte Kristopher Schau ut pressemelding hvor han utga seg for å være den ultrahippe britiske samtidstegneren Hugh Martin, og hvor han presenterte sine siste verker, svart-hvite tusjtegninger av forskjellige husdyr. Dagen etter var han eksponert på dobbeltsider i VG og omtalt med fete typer i Arbeiderbladet. Den som husker Team Antonsen husker at Kristopher Schau egentlig er helt elendig til å tegne. Bildene lignet på barnetegninger. Som på sin side heller ikke er ulike Picassos malerier.

Smak og behag er individuelt, men også sabla påvirkelig. Da van Gogh levde tok ingen notis av maleriene hans, plutselig en dag var de samme maleriene geniale. Min påstand er at hvis man pakket ned alle verdens malerier, brente alt som var skrevet om dem, ventet til alle som har ment noe om dem var døde og deretter hentet dem frem igjen, ville i stor grad helt andre malerier blitt berømte.

Jeg skal ikke ta diskusjonen om hvilke kunstnere som er blitt store på grunn av saueflokkmentalitet og keiserens nye klær-effekt. Men noen har blitt det. Og det samme gjelder forfattere.

Jeg leser til stadighet rosende anmeldelser av norsk litteratur i avisene, anmelderne får bøkene til å høres ut som ambrosia fra gudene. Deretter leser jeg boka og ser ikke et snev av storhet. Jeg leser Dagbladets ukentlige utdrag av starten på en norsk roman, og det som slår meg er at tekstene sjelden er bra eller dårlige, men i stor grad merkelige. To ganger har jeg tenkt BRA!!! og begge gangene var forfatteren dansk. Jeg leser mest utenlandsk litteratur, og jeg har trodd grunnen er at det fødes flere folk i utlandet, dermed flere genier der, og følgelig lages det flest geniale bøker der. Men nå lurer jeg også på om norsk kulturelite slipper frem de rette talentene.

Jeg føler at bok-Norge sliter med syndromet som norsk film slet med ut forrige århundre, det som ga oss en drøss Løkkeberg - og Wam og Vennerød - filmer og alt for få gode underholdningsfilmer av type Veiviseren, syndromet der kommersielt regnes som annenrangs, og i jakten på det geniale ukommersielle går man for langt, man dyrker frem merksnodigheter.

Nå kan det være at jeg er en idiot som ikke får grep på det spirituelle. Det er det jeg skal lures til å tro, og det var det jeg ble kalt sist jeg luftet lignende synspunkter. Men idiot er et målbart begrep, idioter er de som scorer under en viss poengsum på IQ-test.

Jeg kjenner eller vet av ganske mange målbart intelligente mennesker. Smaken disse har felles er ikke opphøyd litteratur av typen som vinner kåringer og priser. Hvis jeg skal peke på en fellesnevner må det bli humor (det kan du også ane hvis du sjekker ut Mensas forum). Den typiske smaken til hjernetrusten er ikke tungt tilgjengelig litteratur, men Monthy Python.

Jeg mener at det største geniet som utgir bøker i Norge i dag heter Frode Øverli, men hvis han vinner Dagbladets kåring av beste norske bok de siste 25 år skal jeg spise avisen. Pondus er ikke høyverdig, anmelderne renner ikke over av lange høysanger hvor de drøfter symbolikken i humoristiske tegneserier. 10 millioner solgte bøker hjelper ikke Kjell Hallbing inn på nevnte kåring, ei heller er Margit Sandemo nominert trass i 36 millioner solgte. Noens smak er mer verdt enn andre, OK, men peker kultureliten vår på de beste bøkene, eller kan du lure dem med uforståelig svada?

For å demonstrere at du kan opphøye nær sagt hva som helst, slik VG ufrivillig gjorde med Kristopher Schaus barnetegninger, vil jeg (inspirert av Dave Eggers analyse av sin egen bok) avslutte med å analysere den siste sesongen av Big Brother.

HOVEDTEMAER BIG BROTHER 2006:

Anton-Carina-dialektikken: hvordan Antons følelser for Carina veksler mellom kjærlighet og hat, måten en virkelighetstilstand her går over i den motsatte og skaper konflikt er dialektisk materialisme i sin klassiske utforming.

Jessica-Robin-dialektikken: i noe mindre utstrekning ser vi også her denne karakteristiske vekslingen mellom ømhet og konflikt, som understreker at dette er et av seriens absolutte hovedtema.

Aspektet ved letingen etter støtte, søkenen etter følelse av fellesskap i en oppkonstruert situasjon.

Seriens solipsisme: Det selvbevisste aspektet hos deltagerne er påtrengende, i særdeleshet er karakteren Jessica åpenbart tvilende til andre bevisstheters eksistens og virker henfallen til å tro at hennes jeg og dets tilstander er det eneste eksisterende; ergo er Jessica i sin natur grunnleggende solipsistisk.

Aspektet ved forhånelse av sublimering: ønsket om å overføre sine biologiske drifter, heriblant særlig seksualdriften, til annen adferd av sosial eller kunstnerisk natur virker på det nærmeste å være ikke-eksisterende, denne forhånelsen av sublimering blir i seg selv bevis på forsert solipsisme.

Foreldretap-dialektikken: Den foreldreløse Samuels adferd gjennomsyres av det såre ønsket om at kjærlighet og oppmerksomhet skal ødsles over ham, at de andre mannlige og kvinnelige deltagerne skal bli oppslukt av sympati og fascinasjon for gutten som er blitt foreldreløs, at han skulle bli kjendis innhyllet i patos, som erstatning for den uforutsigelige kjærligheten som aldri ble gitt eller holdt tilbake av foreldrene.

17 kommentarer:

Anonym sa...

Åh, så deilig analyse av BB! :D

Hva er kvalitet da, er det hva flesteparten liker eller hva de utdannede/dannede liker? Det er kanskje såpass enkelt at man får gjøre seg opp egne meninger og avskaffe det allmengyldige.

Anonym sa...

oi.. hvor er det jeg faar kj0pt denne big brother'n? kanskje jeg venter til samleboksen kommer paa dvd.

hver sin smak.

Anonym sa...

Der traff vel ole christian spikeren på hodet, ja. Hver sin smak.

Esquil sa...

takk, ble fornøyd med BB-analysen... synd jeg ble så pratsom før den kom, tror mange faller av lasset før de får lest den.

hver sin smak er helt klart, poenget er at noen smaker har makt til å utgi og promotere, slik at vi ender med å se og lese om forfatterne som skriver de bøkene kultureliten liker, og det kan fortrenge forfattere (filmer, kunstnere, osv) vi selv kunne ha likt men aldri får høre om.

Nissemann sa...

Flott innlegg frem til overskriften "HOVEDTEMAER...", etter det skjønte jeg ikke bringebæret. Så jeg datt altså ikke av lasset før det.

Trodde ikke det var Big Brother som var TV-verdenens populærlitteratur, men derimot Fredrik Skavlan, Tore Strømøy og Tande-P. Eller?

(Klarte "rebusen" på andre forsøk i dag...)

Esquil sa...

Det skal du ikke ta for tungt :)
Hovedtemaer... er ikke et forsøk på å si noe viktig, men et forsøk på å imitere intellektuell runking.

Det har vel ikke akkurat høy status å se på big brother? er liksom ikke det man skryter av på theatercaféen?

jeg sliter også med rebusene. m-ene blir ofte noe annet i hodet mitt. du har min sympati.

Nissemann sa...

"Høy status" er nok å overdrive, men det vil alltid være ett konsept som tiltrekker seg folk som hestemøkk på fluer. Du nevnte Isfolket, jeg nevnte Tore Strømøy. Det er ikke sånt som får hederlig omtale i anmelderspaltene, men det selger jo som hakka møkk...

Iversen: Enig med din første kommentar, om å avskaffe det allmenngyldige. En anmeldelse i en avis, et terningkast, er jo bare en enkeltpersons subjektive mening.

Forresten: Hvem bestemmer hva som er Harry? Parallell til debatten om hva som er finkultur.

Anonym sa...

Hei, jeg heter Røverdatter og jeg sliter også med "rebusene"...

(Sånn som nå, er det en lang og vanskelig en (som 'a sa, brura.) Uff!)

Sexy Sadie sa...

Noen ganger er det helt greit å ikke ha fjernsynsapparat. Og beste norske bok aner jeg ikke. Fordi jeg leser ikke norsk samtidslitteratur.

Esquil sa...

sa brura, din røver :) den er god!

rebusene må være der skjønner dere for ute i verdensveven finnes det roboter som jobber for onde amerikanske og serbiske korporasjoner som vil pumpe junk inn i bloggen min som hypnotiserer dere til å gjøre onde ting. Og det kan vi ikke ha noe av.

ss: kutte ut TV har jeg og lyst til. jeg eksperimenterer med å rive kabelen ut av veggen i perioder. Men i går viste TV'en frem rosenborg som griseknuste lillestrøm, og i slike stunder er den fryktelig hard å motstå.

Sexy Sadie sa...

Siden jeg hater fotball er ikke det der en nytelse overhodet for meg.

Anonym sa...

Noen som har lest prosessen av Franz Kafka?
Tvang meg selv gjenom boka for mange år siden. Den var da blitt kåret til århundrets bok.
Herregud for noe repetitivt sytskit!
Boka kunne vært på en side der hele teksten var: "Byråkrati kan være vanskelig. Av og til uforståelig. Og blir du dømt for noe og ikke får vite hva galt du har gjort, er du bare vanvittig uheldig."

Er enig i det meste du sier om kulturelitens smakstyrrani. Men, merksnodigheter kan være interessante de også. Tror nok det er for mange middelmådige mennesker i Norge til at vi skal være gode i alt.
For tiden er det kanskje ikke så gode kår for de geniale forfatterne som både er spesiell OG lesbare for flere.

Esquil sa...

Jeg leste prosessen for godt over ti år siden, så et er mulig jeg husker den feil. Men jeg husker den som paranoid og plagsom, samtidig var den gjennomført og nysgjerrighetsskapende, så jeg mener jeg kom meg igjennom, hvilket plasserer den på bedre halvdel av det jeg har lest. men langt nede. Jeg hadde ikke gitt den ut hvis jeg eide et forlag, og jeg tipper norske forlag ville refusert ham hvis han ikke var oppskrytt på forhånd, slik de gjorde med hamsun i år 1999.

Boka minner meg om 1984 av orwell, dette med liten mann mot det store systemet, forskjellen er at orwell snakker til leseren mens kafka snakker til seg selv. Han prøver ikke tilrettelegge noe, og det er en del mennesker som kicker på utilgjengelighet, også innen andre kunstarter som musikk og film. De som liker det ukommersielle befinner seg typisk langt ute på venstresiden, så det er vel raddiser som har stemt frem kafka tenker jeg.

Tonita sa...

... og nå kommer Wam og Vennerødfilmene på DVD! Club-7 generasjonen som har penger til slikt, - eller hva?

Tonita sa...

Apropos Meme nr 16. Hvilke(t) ord bruker du igjen og igjen?
You freakin' fuckin' with me? (= Kødder du?)

Anbefaler Tom Wolfes I am Charlotte Simmons - her får du ganske mye fuck patois, og shit patois. Og ikke bare i dialog, men listet og kommentert.

Anonym sa...

Selv den ganske så injurierende, men morsomme sangen din om doping ("Harry Pekka Kyrö" var vel han laglederen som ble ferska med veska full av boleutstyr) er stor poesi i forhold til Prosessen.

http://folk.ntnu.no/eskil/arkiv/Kari_Pekka_Kyro.wav

Esquil sa...

Hei Tone!

Takk for tipset, så spørs det om jeg har sunt av å lære meg mer sånt språk... (beklager tregt svar forresten)

Takk, Trond *bluss* tror ikke mange ville samtykket i det da, men hyggelig sagt :)